Allerede i mellomkrigsårene hadde det, i nærheten av Sola Strandhotel, vært observert middelaldrende herrer i knickers og sixpence svingende noen tynnbladede, hickoryskaftede køller. Det viste seg at dette var d’herrer engelskmenn konsul Spence og fabrikkeier John Roff samt hotellkongen Axel Lund.

Den utløsende impuls kom da også fra England, men først etter krigen. Allerede i 1946 hadde shippingmannen Knud Sømme planer om å etablere en golfbane i sin hjemby, og hadde gjort visse forarbeider i England. Han sendte bl.a. en engelsk golfekspert George Duncan til Stavanger hvor det ble utarbeidet en skisse for en golfbane i området ved Sola Strandhotel. Prosjektet omfattet en bane av internasjonal standard med 18 hull. Det ble dessverre relativt hurtig klart at prosjektet ikke kunne realiseres fordi det kolliderte med planene om utbygging av Sola flyplass.  Her skulle det bli runways og ikke fairways.

Men ideen ble ikke skrinlagt, og 19 juli 1954 ble det tatt kontakt med kommunen vedrørende et samarbeid for å realisere planer for en golfbane i området. Det kom hurtig svar fra reguleringssjefen i kommunen med forslag til forskjellige arealer som kunne være aktuelle. Av disse utpekte det store arealet som kommunen eide ved Store Stokkavann seg som det mest attraktive.

Selv om kommunen av forskjellige årsaker ikke kunne bidra økonomisk, går det klart fram hvilken velvilje som ble vist. Ett av byens vakreste områder ble, gjennom en langsiktig avtale, stillet til rådighet for bygging av golfbane. Det foreslåtte arealet lå stort sett kronglete til, bestod for det meste av myr og mye stein, gjennom en årrekke var det plantet skog der, men det hadde den rette størrelsen, og lot seg opparbeide.

Allerede i august 1955 presenterte den engelske golfarkitekten Fred Smith en detaljert anleggsbeskrivelse for golfbanen. Rogaland Skogselskap mente at planen ikke tok tilstrekkelig hensyn til skogplantingen, men allerede i januar 1956 kunne Toralv Smedvig fremlegge en revidert plan. Basert på denne og et kostnadsoverslag utarbeidet av Ola Heyerdahl og Fred Smith, ble prosjektet approbert av alle de nødvendige instanser.

I ettertid viste det seg at kostnadsoverslaget var basert på «optimistiske feilvurderinger» og det var kanskje like greit for dersom de virkelige kostnadene hadde vært kjent i 1955 så hadde prosjektet med all sannsynlighet blitt skrinlagt der og da.

Lykkelig uvitende om dette ble arbeidet igangsatt med stor entusiasme. Allerede høsten 1955 ble drenering av det store myrområdet påbegynt og høsten 1956 var 7 hull ferdig isådd slik at det kunne avholdes en demonstrasjon av golfspillet for potensielle medlemmer.

Midler for å fullføre hele anlegget, samt støtte til drift av anlegget i flere år, måtte skaffes til veie uten offentlig støtte. Det var antydet en anleggssum på vel en kvart million kroner og de samme personer fra byens næringsliv som stod bak opprettelse av klubben, sto også for finansieringen av baneanlegget. Dette var naturlig nok, fordi andre hadde neppe særlig kunnskap om, eller forhold til, golf på den tiden.

Arbeidet med å bygge banen og de utfordringene man møtte underveis er godt beskrevet i klubbens 25 års jubileumsbok.

Stavanger Golfklubb ble stiftet 5. april 1956 og på generalforsamlingen tegnet det seg 83 medlemmer.

Til golfuken 1958 var 9 hull spilleklare. Ved sesongåpningen 4 år senere ble ytterligere 5 hull åpnet, og endelig, den 10. november i 1963 ble de resterende 4 hullene klare for spill.

Golf-Norge hadde fått en ny 18 hulls golfbane, den 2. i rekken etter krigen. I 1964 stod Stavanger Golfklubb som vertskap for NM i golf. Dette var første norgesmesterskapet ble avviklet på en 18-hulls bane utenfor Oslo. 

(Kilde – Jubileumsboken – Stavanger Golfklubb 25 år)