Frem til 1987 var det stiftet 29 klubber med et frafall på 8. Så begynte det å løsne.

Perioden fra 1988 til 2003 må kunne kalles golfsportens glansperiode. I løpet av 15 år skulle” alle”, store og små, prøve seg på golf i Norge. Fra 1988 til 1998 ble det stiftet 96 golfklubber, omtrent 11 i året. Fra 1999 til 2003 var gjennomsnitt pr. år det dobbelte. Optimistiske prognoser talte for at vi kunne bli nærmere 250 000 spillere. Det måtte gå galt. Siden 1992 er 75 klubber nedlagt. Noen baner kom aldri lenger enn til tegnebrettet.

Baner det ikke ble noe av

Det er to hovedårsaker til frafallet. Vi kan kalle dem henholdsvis indre og ytre faktorer. Den indre skyldes urealistiske forventninger til markedet. Intet tre vokser inn i himmelen, men likevel så man ikke spillerflukten komme før det var for sent. Det er dyrere å drifte en god bane enn de fleste tror, og uten nok med- lemmer som betaler gildet, bærer det sakte og sikkert mot opphør og konkurs. Den ytre faktor skyldes rett og slett kryssende interesser i forhold til andre grupperinger i samfunnet. Her er et eksempel:

Dramatikk i Maridalen 

Golf var lenge ansett som en sport for spesielt interesserte og ikke så lite snobbete. Motstanden var stor i politiske kretser, blant friluftsfolket og hos landbruksmyndighetene. Nye golfbaner i Skjeberg, på Onsøy og ikke minst i Groruddalen gjorde golfen politisk stueren, men det har vært tyngre å overbevise de andre.

Siste nytt er at golfbanen på Myhrene gård på Hurum utenfor Oslo blir nedlagt høsten 2018. Hurum Golfklubb som leier banen, hadde nå ca 300 medlemmer mot 1200 på det meste.